I 2002 kontaktet jeg Plan Norge med ønske om å bli fadder, helst for ei lita jente i en fjellandsby. Gleden var stor da vi fikk det første brevet fra seks år gamle Rosmery. Ikke lenge etterpå dro vi på besøk til Peru. Det viktigste målet med turen var å møte Rosmery.

Vi møter den lokale frivillige Plan-representanten i Cusco. Alem er en pen, ung gutt, med et enormt stort hjerte. Vi kjører til byen der Rosmery bor, og parkerer ved en kjempefin skole: Tre mursteinsbygninger står samlet, og skolegården er veldig hyggelig, med nysådd gress.

Alem tar oss med inn i et klasserom. Elever i skoleuniform sitter i grupper på fem, og de har hyller som deler av rommet. Skolen kunne vært hvor som helst i verden. Det blir stille når vi kommer inn, før elevene begynner å framføre rim og regler for oss. Det er her vi møter henne, det er her hun kommer fram og tar hånda mi. Lille Rosmery er ei beskjeden, men svært tillitsfull jente. Det er ikke mange tørre øyne i rommet akkurat nå.

Jeg har samlet gaver i et år. Vi reiste med betydelig overvekt fra Bodø, men da jeg fortalte hva gavene skulle brukes til, tok flyselskapene på spanderbuksene. Nå kommer tidspunktet for å dele ut det medbrakte: Fire fotballer, hoppetau, langtau, penner og viskelær blir jublende mottatt av elevene. Tolken Maywa lærer jentene å hoppe strikk, mens de unge guttene er entusiastiske over forstørrelsesglassene. Hele skolegården er engasjert.

Jeg går en tur innom de nye latrinene, og de er helt ok. Jeg får vite at skolen nå også har fått rent vann. De 60 tannbørstene vi overleverer kommer godt med til den nye tannhelsetjenesten. Vi får vite at alle barna vaksineres.

Resten av dagen får Rosmery, og søsknene Yuana (14) og Edison (13), fri fra skolen for å være sammen med oss. Nå skal vi besøke hjemmet deres. Etter en kort biltur, klatrer vi sammen opp en skrent, og står foran to jordhytter. Hullene i veggen er forsøkt dekket til med presenning. Moren til Rosmery, Filipa (32), tar blidt imot. Hun har ikke mye å by på, men stoltheten tilsier at vi skal få noe. Vi drikker en veldig, veldig svak te. Det er fin stund, og gleden er stor over det vi har med til dem.

Det viser seg at familien tidligere bodde i et murhus nede i landsbyen. Da den alkoholiserte faren forlot familien for drøye tre år siden, hadde de ikke annet valg enn å flytte til ”fattigmannsskråningen”. Vi møter Rodrigo (11), Rosmerys bror som har Downs syndrom, søster Yessica (8) og bestemor Clara. Bestemoren passer Rodrigo, slik at mor kan jobbe hos de lokale bøndene for mat til familien.

Avskjedens time er kommet. Vi gråt da vi møttes, og vi gråter når vi må ta farvel. Jeg må slippe Rosmerys hånd. Vi bestemmer oss her og nå for at dette ikke er siste møte med henne og familien.

Etterpå tar Alem oss med til Plan-kontoret. Som fadder gjør man seg tanker om hvor mye av bistanden som kommer fram, men de tankene forsvinner raskt. Vi lærer om arbeidet, blir kjent med prioriteringene og føler oss trygge på at dette er effektiv bistand. Alem logger på systemet og viser oss brevutvekslingen vi har hatt med Rosmery, og vi finner en oversikt over alle gavene vi har sendt.

Det vi ser av Plans arbeid i forhold til skole, helse, vann og sanitære forhold virker å være løst på en utmerket måte. Vi føler vi bidrar, men ønsket om å gjøre mer er enormt. Peru er på vei oppover, men ting tar tid.


Denne historien er hentet fra Planposten nr. 1/2 - 2007.